Paa plass i Laos!

Ja da har vi endelig kommet oss paa plass i Laos, etter en laaang og saerdeles ukomfertabel reise! Vi var paa grensen mellom Thailand og Laos den 27 sept, og planen var da at vi skulle sette oss paa en saakalt slowboat (fra Huaxai til Luang prabang) Denne baaten skulle ta to dogn inkl. en overnatting. Men ting gikk ikke helt som planlagt kan du si.. Da vi satt aa ventet paa baaten kom nemlig en mann aa spurte om det var noen som kunne tenke seg aa ta en buss som skulle ta 10 timer i stede for aa ta slowboaten. Jeg, Marianne, Silje og to andre nordmenn (et par fra Skien) syntes dette hortes riktig saa fristende ut, saa vi hoppet paa tilbudet! Da vi kom fram til buss-stasjonen fikk vi ikke akkurat se den bussen vi hadde trodd skulle frakte oss til Luang Prabang. Bussen som stod klar lignet paa en som ville staatt lagret paa en bossplass i Norge, pakket til taket av rissekker, mopeder, bagasje og ikke minst masse folk. Vi tenkte at jaja det er "bare" ti timer, og tross alt likevel bedre aa sitte paa denne bussen enn aa ta slowboaten (som ogsaa sies aa vaere ganske bedriten..) Vi ble selvfolgelig plassert paa de verste setene i bussen. Silje og Marianne ved siden av hverandre paa seter som ikke hang fast, og med benplass som ikke en gang er ok for en kinerser (altsaa ganske trangt). Jeg havnet paa bakerste setet ved siden av en lokal Laos-mann, mellom bagasje og rissekker! Kan vel ikke akkurat si at noen av oss satt saerlig konfortabelt. Hele midtgangen i bussen var dekker av rissekker oppaa hverandre, og plaststoler med folk det ikke var seter til. Det hele var ganske sykt aa se paa...trodde ikke det fantes slike busser engang... Men vi provde likevel aa holde oppe det gode humoret, bussturen skulle jo bare ta ti timer..dette skulle vi holde ut!

Etter ca. 2 km stopper bussen, og alle passasjerene inkl.sjaaforen siter bare aa ser paa hverandre. Etterhvert begynner folk aa gaa ut av bussen, og de somm jobbet paa bussen satte seg ned foran det som mest sannsynlig var motoren. De helte ut en del verktoy og fant fram hversin royk og litt mat. De sa ingenting om hva som hade skjedd, hvor lenge det var til vi kunne kjore videre, eller om vi i det hele tatt kom til aa kjore videre. Det var en helt merkelig situasjon, er satt altsaa hele bussen aa saa paa at bussmanskapet "lekte" med verktoyene de hadde mens de lo og saa ut til aa ha det riktig saa festlig! Jeg, Silje og Marianne derimot syntes ikke situasjonen var morsom i det hele tatt (mye paa gunn av at det var utrolig varmt). Etterhvert kom det heldigvis en bil med to menn som skulle hjelpe. De skrudde litt her, og banket litt der, men omsider klarte de aa starte bussen. (det skal sies at like for vi kjorte hadde de festet hjulene paa bussen, som tydelig vis ikke hang fast fra for..). Da bussen endelig kjorte videre tenkte vi at naa maa det vel vaere strake veien, ingenting mer kan vel gaa galt naa!

Men dengang ei... Etter noen timer stoppet bussen igjen. Denne gangen var det ikke bussen det var noe galt med, men en tankbil som hadde veltet, og masse traer som laa i veien. Heller ikke denne gangen fikk vi noen beskjed fra bussmannskapet om hva som hadde skjedd. Etterhvert fikk de tydeligvis flyttet takbilen av veien (eller lettere sagt gjormestien..) slik at vi kunne kjore vidre.

Etter enda noen timer, det vil si i tre tiden paa natten (vi skulle egentlig vaert framme til midnatt, saa allerede tre-fire timer forsinket) stoppet bussen IGJEN!! Heller ikke denne gangen var det noen som fortalte oss hva som hadde skjedd, og hva som evnt. skulle skje. Det viste seg at det var saa hoy vannstand i elven at vi ikke kunne krysse den. Vi fikk beskjed om at vi maatte vente til kl 7 neste morgen for bussen kunne kjore vidre. Denne beskjeden falt ikke akkuat i god jord kan du si. Alle tre var rimelig trotte, leie, sure og oppgitt av det hele, og humoret begynte virkelig aa dabbe av...Sklle vi virkelig trenge oss inn paa denne bussen i fire timer til, for aa prove aa sove oppaa de knallharde rissekkene, for saa aa kjore minst to timer til neste dag...puh ingen av oss orket aa tenke paa det engang! Men det var ikke annet aa gjore enn aa finne seg en ikke altfor vond stilling, slik at vi skulle overleve det hele. Naar jeg tenker tilbake fatter jeg ikke at vi orket...luften inne i bussen var en blandig av svette, skitt, mel, stov, raattent o.l. Vi laa i klaustrofobiske stilliger mellom rissekkene, hverandre, bagasje, fremmede folk, plaststoler o.l. Enkelte ganger fikk vi "panikk-anfall" (eller hva Marianne?..) hvor vi bare maatte ut av bussen aa strekke paa beinene og faa litt frisk luft..

Klokken 6.30 neste morgen begynte det endelig aa bevege seg i bussrekken foran oss. Egentlig hadde vi vist vaert ganske heldige som ikke trengte aa vente lengre enn fire timer. Et par av bussene foran oss hadde nemlig ventet paa aa kunne krysse elven i to sogn.. Saa det var jo en lite trost at vi slapp aa vnte saa lenge!

I 8-9 tiden kom vi endelig fram til Luang Prabang! Bussturen som skulle ta 10 timer, hadde altsaa tatt 19 timer..en del mer kan du si:( Trotte og slitne fant fant vi oss til rette med boplass og fikk i oss litt frokost. Resten av dagen var alle tre rimelig slitne etter den lange turen, og enige om at neste busstur for all del ikke maa vaere med en saakalt lokalbuss. Fra naa av blir det saakalte air-conditioningbussen som regnes for luksus her nede (helt grei standard).

I dag er det 30 sept, og vi har kommet oss videre til Vang Vieng., Bussturen ned hit var langt bedre enn den forrige. Jeg og Marianne folte nesten vi var paa et luksushotell..hehe.
I lopet av tiden her i laos har vi vaert aa badet i et par fosser, vaert paa grotte-tur i tuber, handlet paa koselig kveldsmarked. og ikke minst spist masse god frukt:) I morgen er det klart for tubing ned elven her i Vang Vieng, det blir nok en morsom opplevelse. Faar oppdatere mer om den neste gang!

Alle tre har det forresten bra, og har faatt opp baade humoret og formen etter den harde bussturen.